Beste multifamiliekontor: Toppvalg sammenlignet

Et multi-family office betjener flere ikke-relaterte velstående familier under ett tak, og deler investerings-, rapporterings- og administrativ infrastruktur som et single family office måtte ha finansiert alene. Sveits, Italia og det bredere europeiske markedet huser dusinvis av troverdige leverandører, fra bankeide plattformer til uavhengige boutiques, og det riktige valget avhenger mindre av merkevare enn av eierstyring, gebyrgjennomsiktighet og tilgang til direkte avtaler.

Viktige takeaways

• Et multi-family office samler kostnader mellom flere familier, men må likevel sikre skreddersydd eierstyring, skattekoordinering og tilpasset rapportering for hver av dem; skala er et middel og ikke et mål.
• De avgjørende kriteriene er uavhengighet og gebyrstruktur, depotordninger, kvalitet på rapporteringen og, for venture-orienterte familier, reell tilgang til direkte saminvesteringer fremfor fond-i-fond-løsninger.
• Sveits og Italia dominerer det kontinentaleuropeiske tilbudet, der sveitsiske tilbydere generelt er sterkere på grenseoverskridende strukturering og italienske tilbydere på innenlandsk industri- og realaktiva-eksponering.
• “Best” er ikke en rangering du kan kopiere fra en liste; det er den leverandøren hvis minimumskrav, jurisdiksjon og servicemodell samsvarer med familiens kompleksitet og likviditetsprofil.
• Familier som allokerer til teknologi og IKT bør teste om kontoret henter avtaler selv eller bare videresender tredjepartsmuligheter, og hvordan de håndterer interessekonflikter.

Hva et multi-family office faktisk gjør

Multi-family offices oppsto som et forretningsmessig svar på et strukturelt problem: kostnadene ved å drive et eget dedikert family office (investeringspersonell, rapporteringssystemer, juridisk og skattemessig koordinering, depotovervåking) er vanskelig å rettferdiggjøre under en viss kapitalbase. Ved å betjene flere familier samtidig, sprer et multi-family office denne faste kostnaden, samtidig som det opprettholder et forvalterforhold (fiduciary) snarere enn et produktsalgsforhold.

Tjenestene strekker seg generelt over fire nivåer. Det første er konsolidert rapportering: å samle posisjoner holdt i flere banker, depotbanker og jurisdiksjoner i én enkelt oversikt.

Det andre er investeringsrådgivning og, i noen modeller, diskresjonær forvaltning i offentlige markeder, private markeder og realaktiva. Det tredje er formuesstrukturering – koordinering av truster og stiftelser, grenseoverskridende skatteplanlegging med eksterne rådgivere og arveplanlegging. Det fjerde, som i økende grad er den differensierende faktoren, er tilgang til avtaler: private equity, venturekapital og direkte saminvesteringsmuligheter som en familie ikke kunne funnet på egen hånd.

Skillet som betyr mest i praksis er mellom rene rådgivningsmodeller og diskresjonære modeller, samt mellom modeller med åpen arkitektur og interne produktmodeller. Et multi-family office som produserer egne fond og også gir råd om disse, står overfor en strukturell konflikt; et som velger tredjepartsforvaltere og krever gjennomsiktige rådgivningsgebyrer gjør ikke det, men kan tjene provisjoner (retrocessions) med mindre det forplikter seg til full tilbakebetaling av disse.

Sammenligningskriteriene som faktisk forutsier tilfredshet

De mest publiserte listene over “beste multi-family offices” er rangert basert på merkevaregjenkjenning og forvaltningskapital (AUM). Disse måltallene korrelerer dårlig med kundenes resultater. Kriteriene nedenfor er de som fremkommer gjennom due diligence og kundeavgang.

Relatert: OurCrowd — Invester sammen med et VC-firma i kontrollerte israelske og globale startups..

Uavhengighet og eierskap. Er kontoret eid av en bank, et forsikringsselskap, et private equity-konsern eller egne partnere? Bankeide multi-family offices kan tilby balansestyrke og depotintegrasjon, men kan styre allokeringer mot interne produkter. Partner-eide boutiques er generelt mer fleksible, men innebærer nøkkelpersonrisiko.

Gebyrarkitektur. Se etter et klart skille mellom flate eller aktiva-baserte rådgivningsgebyrer og gebyrer på produktnivå, med eksplisitt tilbakebetaling av provisjoner. Sveitsiske reguleringer har insistert sterkt på dette punktet, og praksisen med full tilbakebetaling av provisjoner utgjør nå en reell differensiator snarere enn en markedsføringslinje.

Depot og kontroll. Den sterkeste styringsmodellen beholder aktiva hos tredjeparts depotbanker valgt av familien, der multi-family office-et har rådgivende eller begrenset diskresjonær myndighet. Enhver modell der kontoret også fungerer som depot skaper en konsentrasjonsrisiko som bør prises inn.

Verdt en titt: Republic — Begynn å investere i startups, eiendom og krypto fra så lite som $100..

Rapporteringsdetaljer. Konsolidert rapportering er et minimumskrav; spørsmålet er om rapporteringen dekker private markedsposisjoner til virkelig verdi, støtter multi-valuta- og multi-entitetsstrukturer, og leveres etter en tidsplan familien kan stole på.

Kapasitet for direkte avtaler. For familier som sikter mot teknologi og IKT, er testen om kontoret har et internt sourcing-team, en historikk med gjennomførte direkteavtaler, og en dokumentert prosess for konflikter, allokering mellom familier og vilkår for saminvestering.

Minimumskrav og match. Minimumskrav ved etablerte multi-family offices varierer vanligvis fra flere millioner til titalls millioner i investerbare aktiva, selv om terskelen varierer mye avhengig av leverandør og tjenesteomfang. En familie som ligger under minimumskravet til en leverandør, vil generelt bli tilbudt et enklere rådgivningsforhold snarere enn full eierstyring.

Regionalt landskap: Sveits, Italia og utover

Sveits er fortsatt det dypeste markedet for multi-family offices i Kontinental-Europa. Genève, Zürich og Lugano er hjemsted for en tett klynge av uavhengige kontorer, støttet av en moden privatbankinfrastruktur, et stabilt rettssystem og en lang tradisjon for grenseoverskridende formuesstrukturering. Sveitsiske leverandører har en tendens til å prestere best når det gjelder rapportering i flere jurisdiksjoner, koordinering av stiftelser og truster, og tilgang til globale forvaltere.

Italia har utviklet en distinkt modell. Milano og, i mindre grad, Roma og Torino er hjemsted for multi-family offices som ofte er bygget rundt industrielle familiegrupper, med dype innenlandske nettverk innen realaktiva, privat gjeld og italiensk private equity i mellommarkedet.

Italienske tilbydere betjener ofte familier hvis formue kommer fra operative virksomheter, og som trenger planlegging av generasjonsskifte og likviditetshendelser like mye som porteføljekonstruksjon. Storbritannia, Luxembourg og, i økende grad, UAE utfyller de europeiske alternativene, der Luxembourg er spesielt relevant for fondsstrukturering og Storbritannia for tilgang til London-baserte venture- og vekstforvaltere.

Relatert: Carta — Cap-tabell, verdivurderinger og fondsadministrasjon i én plattform..

For familier hvis primære interesse er teknologieksponering i USA eller Israel, betyr valget av jurisdiksjon for multi-family office-et mindre enn kontorets nettverk i disse markedene. Et sveitsisk eller italiensk multi-family office med ekte forbindelser til Silicon Valley og Tel Aviv kan tilby mer enn et USA-basert kontor uten venture-sourcing-kapasitet.

Hvor multi-family offices passer inn i en venture-allokeringsstrategi

Familier som søker direkte tilgang til saminvestering i teknologi- og IKT-avtaler står overfor et spesifikt strukturelt problem: de beste venture-rundene er overtegnet, og tilgang tildeles gjennom relasjoner snarere enn gjennom plattformer. Et multi-family office kan løse deler av dette problemet, men mislykkes på andre deler.

Det et multi-family office gjør godt, er aggregering og administrasjon: samle familiekapital for å møte minimumskrav til investeringsstørrelse, utføre operasjonell og finansiell due diligence, koordinere juridisk dokumentasjon og gi konsolidert rapportering om illikvide posisjoner. Det de ofte gjør feil, er primær sourcing. Mange kontorer presenterer seg som avtaleopphavsmenn, mens de i realiteten er mellomledd som videresender muligheter fra venturefond, syndikater eller placement-agenter, med begrenset evne til å forhandle vilkår eller sikre allokering.

Hvor vi skulle begynne: Moonfare — Få tilgang til førsteklasses private equity- og VC-fond fra rundt €50 000..

En praktisk test under due diligence er å be om de fem siste direkteavtalene kontoret hentet selv, størrelsen på familiekapitalen som ble forpliktet, rollen kontoret spilte i forhandlingene, og hva som skjedde da avtalen ble overtegnet. Kontorer med reell sourcing-kapasitet svarer på disse spørsmålene med konkrete detaljer. Kontorer uten dette begynner å diskutere sine relasjoner til fond.

For familier som ønsker venture-eksponering uten å utvikle interne kapasiteter, er den realistiske strukturen hybrid: et multi-family office for eierstyring, rapportering og strukturering, kombinert med en spesialistrådgiver for saminvesteringer for sourcing og gjennomføring av avtaler i teknologivertikalen. Denne arbeidsfordelingen unngår at man betaler styringshonorar for sourcing som kontoret ikke kan levere, og unngår sourcing-gebyrer for administrasjon som en spesialistrådgiver ikke bør utføre.

Hvordan gjennomføre en utvelgelsesprosess

En disiplinert utvelgelsesprosess for et multi-family office tar tre til seks måneder og følger en forutsigbar sekvens.

Trinn én: Definer mandatet. Noter investerbare aktiva, jurisdiksjoner, enhetsstrukturer, likviditetsbehov, risikotoleranse og spesifikke gap du ønsker at kontoret skal fylle. Familier som hopper over dette trinnet ender opp med å sammenligne tilbydere på pris alene.

Trinn to: Shortlist basert på strukturell egnethet. Filtrer etter jurisdiksjon, minimumskrav, eierskapsmodell og tjenesteomfang. En familie med en enkel struktur i én jurisdiksjon trenger sjelden en sveitsisk grenseoverskridende spesialist; en familie med enheter i fire land vil sjelden trives med en utelukkende innenlandsk leverandør.

Trinn tre: Be om gebyrplanen skriftlig. Be om rådgivningsgebyrer, gebyrer på produktnivå, provisjonsregler, depotordninger og utgangsvilkår. Sammenlign basert på totale eierkostnader (TCO), ikke bare hovedgebyrene.

Trinn fire: Intervju investeringsteamet, ikke bare relasjonslederen. Relasjonslederen selger; investeringsteamet leverer. Spør hvem som tar allokeringsbeslutninger, hvordan konflikter håndteres, og hvordan kontoret håndterte en tapende posisjon.

Trinn fem: Gjennomfør referansesjekker på kunder som har sluttet. Nåværende kunder blir ofte screenet for sin entusiasme. Tidligere kunder forklarer hvorfor de dro, noe som er det mest informative datapunktet i prosessen.

Trinn seks: Pilot før du forplikter deg. Der det er mulig, start med et definert omfang (rapporteringskonsolidering eller en enkelt aktivaklasse) før du overlater hele forholdet.

Vanlige feil og forbehold

Familier betaler regelmessig for mye for merkevare og for lite for eierstyring. Et kjent navn er ikke bevis på bedre rapportering, bedre tilgang til transaksjoner eller bedre konflikthåndtering.

En annen gjentakende feil består i å forveksle eksponering mot fond-i-fond med direkte saminvestering. Dette er ulike produkter med ulike gebyrnivåer, ulik likviditet og ulike kontrollrettigheter. Et multi-family office som kun tilbyr tilgang til fond-i-fond, tilbyr ikke direkte transaksjonskapasitet, uavhengig av hva markedsføringen antyder.

En tredje feil er å neglisjere utgangen. Forhold til multi-family offices avsluttes – enten gjennom misnøye, en likviditetshendelse eller et generasjonsskifte. Å forstå oppsigelsesfrister, dataportabilitet og overgangsstøtte før signering er betraktelig enklere enn å forhandle om dette i etterkant.

Til slutt varierer regulatorisk status etter jurisdiksjon og bør verifiseres direkte hos relevant myndighet snarere enn å bli akseptert fra en pitch-deck. I Sveits publiserer det sveitsiske finanstilsynet (FINMA) autorisasjonsinformasjon; i EU fører European Securities and Markets Authority (ESMA) registre over autoriserte firmaer. Uavhengig verifisering tar bare noen få minutter og avverger kostbare feil.

Kilder og videre lesing

• Multi-family office — Wikipedia: A multi-family office (MFO) is an independent organization that supports multiple families to manage their entire wealth. Multi-family offices typically provide…
• Family office — Wikipedia: A family office is a privately held company that handles investment management and wealth management for a wealthy family with the goal being to effectively grow…

Ofte stilte spørsmål

Hva er et multi-family office?

Et multi-family office er et selskap som tilbyr investeringsrådgivning, konsolidert rapportering, formuesstrukturering og administrative tjenester til flere ikke-relaterte velstående familier, og deler infrastruktur og ansatte mellom klienter for å redusere kostnadene for hver enkelt familie. Det skiller seg fra et single family office, som utelukkende betjener én familie, og en privatbank, som generelt kombinerer rådgivning med egne produkter og depot.

Hvor mye kapital trenger man for å bruke et multi-family office?

Minimumskravene varierer sterkt mellom leverandører og etter omfanget av tjenestene som etterspørres. Etablerte fullservice-kontorer setter vanligvis terskler på millioner til titalls millioner i investerbare aktiva.

Familier som ikke har det minimumet en gitt leverandør krever, blir ofte tilbudt et enklere rådgivningsforhold snarere enn full eierstyring og rapportering. Den praktiske tilnærmingen er å spørre hvert utvalgte kontor direkte i stedet for å stole på publiserte tall, som ofte bare er veiledende.

Er et multi-family office bedre enn en privatbank?

Ingen av dem er universelt bedre; valget avhenger av om du ønsker åpen arkitektur og uavhengig rådgivning, eller integrerte produkter og depot. Multi-family offices tilbyr generelt større uavhengighet og mer personlig rapportering, mens privatbanker tilbyr balansestyrke, lånekapasitet og integrert utførelse. Mange familier bruker begge deler, der multi-family office-et overvåker og koordinerer forholdet til flere banker.

Hvordan tar multi-family offices betalt?

De fleste kombinerer faste eller aktiva-baserte rådgivningsgebyrer med gebyrer på produktnivå for fondene eller investeringsinstrumentene som brukes, og noen mottar retrocesjoner fra tredjepartsforvaltere. Det avgjørende spørsmålet er om retrocesjonene blir fullt ut tilbakeført til klienten, noe som nå er vanlig praksis blant de mest transparente sveitsiske leverandørene. Be alltid om fullstendig gebyroversikt skriftlig, inkludert depot- og transaksjonsgebyrer, før du sammenligner leverandører.

Kan et multi family office gi tilgang til venturekapital og direkte saminvesteringsavtaler?

Noen kan, men kapasiteten varierer sterkt og bør verifiseres snarere enn å antas. Spør om de fem siste avtalene kontoret selv har hentet inn, kapitalen som er forpliktet av familiene, og kontorets rolle i forhandlingen av vilkår. Kontorer som er avhengige av tredjepartssyndikater eller plasseringsagenter for dealflow, er mellomledd snarere enn opphavsmenn, og familier som søker ekte teknologisk saminvestering kombinerer ofte et multi family office for styring med en spesialisert sourcing-rådgiver.

Hvilke jurisdiksjoner er best for et multi family office?

Sveits er det dypeste kontinentaleuropeiske markedet, spesielt for grenseoverskridende strukturering og rapportering på tvers av flere jurisdiksjoner, mens Italia tilbyr sterke innenlandske nettverk innen industri, realaktiva og mid-market private equity. Luxembourg er relevant for fondsstrukturering, Storbritannia for tilgang til London-baserte venture- og vekstforvaltere, og USA og Israel for teknologisk dealflow. Riktig jurisdiksjon følger av din enhetsstruktur, skatteposisjon og investeringsfokus, snarere enn fra en generisk rangering.

Kilder

• Accredited investors: investor bulletin — Investor.gov (U.S. SEC)
• Private placements under Regulation D: investor bulletin — Investor.gov (U.S. SEC)